Du vil aldri bli bra nok

Når jeg snakker med ungdom gjennom foredragene mine om generasjon prestasjon, press, prestasjonsjag og målet om det "perfekte" så lager jeg et stort poeng ut av en ting. Kanskje det viktigste jeg sier under hele foredraget. Jeg kan begynne å si dette:

Jeg vet at du prøver ditt aller beste for å bli bra nok. Jeg vet at du er på randen til å slite deg ut for å nå opp. For å passe inn. Men jeg skal fortelle deg en ting.

Du kommer aldri - og da mener jeg ALDRI - til å bli bra nok.

Så blir det helt stille i salen mens jeg lar dette synke inn. I salen møter jeg fortvilte blikk. Øyne fylt av tårer. Usikre ungdommer. De tror jeg bekrefter deres største frykt. Så fortsetter jeg:

Vet du hvorfor? For du er så vanvittig mye mer enn bra nok. Du kommer aldri til å bli bra nok fordi du er perfekt. Akkurat som du er. Det finnes ingen i verden som er akkurat sånn som deg. Du er helt unik. Du er spesiell. Du er verdifull. Du vil aldri bli bare bra nok.

Det er de små tingene som at du ikke klarer å skjære brødskiver rette, at du alltid har en liten krøll stående ut selv etter lagevis av hårvoks, at du ler høyt av dine egne vitser før du har fortalt de ferdig, at du synes naturfag er umulig og at du må se en episode av Friends på Netflix for å få sove, alt dette gjør deg til deg. Det er nettopp de små tingene eller "feilene" som du tror hindrer deg fra å være perfekt som faktisk gjør deg UNIK. De gjør deg til den du er. Det er ingenting bedre i verden enn et menneske som aksepterer disse små tingene ved seg selv og som går inn for å EMBRACE IT!

I et tappert forsøk på å kjempe mot dårlig selvfølelse, press og stress kan man av og til høre et hvisk fra en forelder eller en kompis om at "neida, slutt og tull du er bra nok". Det er noen som prøver å starte en gnist av selvaksept og selvtillitt hos deg. Men i stedet for å skape en gnist, hvorfor ikke skape et svært sankthansbål? Og jada, du er sånnsett bra nok. Men hvis du først skal ta opp den kampen, enten med deg selv eller noen du er glad i, hva med å fokusere på hvor unik, spesiell, verdifull og god personen/du er? Ikke at han eller hun er bra nok. For hva er egentlig bra nok? Hvem skal få definere hva som er bra nok og når i alle dager når man opp dit? Kanskje det hele handler om å være fornøyd? Når kan du egentlig tillate deg selv det?

For HØR HER. Hvis det er en ting du skal ha fått ut av dette innlegget så er det følgende: Det er ikke sånn at først etter at du har nådd x antall følgere på insta eller likes på profilbildet på facebook, fått den fineste instafeeden, nådd målvekten din, fått det høyeste snittet eller løpt flest kilometer på mølla at du kan tillate deg selv å være fornøyd. Du må ikke ha "eyebrows on fleek" eller en viss størresle på biecepsen for å akseptere den du er. For å føle deg (mer enn) bra nok. Du kan faktisk ta årets (kanskje tiårets?) viktigste avgjørelse. Hva med å gjøre deg selv en tjeneste og bestemme deg for å akseptere det du ser i speilet? For tro det eller ei - hvilket forhold du skal ha til deg selv og dine mål er det du som bestemmer.

Jeg oppfordrer deg til å ta et bevisst valg. Du er så vanvittig mye mer enn bra nok og du fortjener å føle det.